Tid, verdier og (u)tålmodighet

- tanker om Jorunn Irene Hanstvedts prosjekt «goodbye hello goodbye»

«Å grave seg ned til Kina» er et uttrykk mange kjenner igjen fra barndommen, fra en tid i livet da forestillingsevnene fløt friere. Kina representerte det ukjente og eiendommelige, og var dermed åpen for egenproduserte fortellinger. I dag har all verden rykket nærmere, uansett bosted på kloden. Hendene griper ikke lenger nødvendigvis rundt spader og igangsetter absurde graveprosjekter, Kina er ikke mange tastetrykk unna. Likevel eksisterer avstandene mellom «oss» og «de andre» i beste velgående, som om det er en tidløs konstant.

Som mor til en datter født i Kina, og med bakgrunn som engasjert og utforskende kunstner, dro Jorunn Irene Hanstvedt på to lengre reiser til et land hun ønsket å komme på innsiden av. Hanstvedt vet selvsagt at hun, som en reisende, bare ser en flik av en enorm samfunnsstruktur. Det hun heller ønsket var å komme nær den virkeligheten mennesker utenfor makten, i lokalsamfunnene, er en del av. Hun dro vel vitende om at hun selv tilhører et velstående samfunn, men hun tok også med sin dype interesse og bekymring for de skjøre forbindelsene mellom mennesker og natur. Og underveis stod hun overfor noe hun savner i sin egen kultur; som nøysomhet, bærekraftig utnyttelse av ressurser og en reell ivaretakelse av håndverks- og jordbrukstradisjoner. Etter reisene til det sørvestlige Kina satt Hanstvedt tilbake med et enormt reservoar av visuelle og mentale inntrykk, og et kamera spekket med bilder. Stoff nok til flere års kunstnerisk bearbeidelse. Om dette materialet har en dokumentarisk kvalitet, er det likevel hennes personlige og selektive blikk som ligger i bunn. Vevd inn i prosjektet finnes også opplevelsen av tap. At det ikke er sikkert at verdifulle egenskaper som lett havner i skyggen av høyteknologiske visjoner, kommer til å bli ivaretatt i framtiden.

Prosjektet, som fikk tittelen «goodbye hello goodbye», er fremdeles i prosess, og rommer foreløpig et stort knyttet teppe basert på et av fotografiene og en rekke fotobøker uten tekst. Fotografiet Hanstvedt valgte er alt annet enn dramatisk eller høystemt. Tre kvinner sitter på huk på en ødslig gårdsplass foran et svært enkelt murhus. Ved siden av huset ligger en haug med krukker. Bakgrunnen utgjør en grønnkledd åsside som understreker det rurale inntrykket. Teppets varme, mørke fargepalett forsterkes av at kvinnene sitter på bakken, som om de er en forlengelse av jorda. Det viser seg at kvinnene kildesorterer. De leter etter små brenselsbiter blant restene etter krukkeproduksjonen. Kvinnene enser tilsynelatende ikke fotografen, oppslukt som de er av det de holder på med. De danner en omsluttet enhet, som om de samtidig snakker sammen. I motsetning til fotografiet, som gir oss opplevelsen av at det vi ser er «der inne», skyver den taktile overflaten i teppet begivenhetene i bildet mot oss. Kvinnene er kanskje fanget inn av fotolinsens tilstedeværelse i dette ene øyeblikket, men først og fremst er de ivaretatt i tekstilets omfavnelse. Ser man teppet på avstand dominerer den fotografiske opplevelsen, men jo nærmere man kommer jo mer overtar tekstilet. Også fotobøkene tilbyr nærhet. Fraværet av tekst gir en umiddelbar og ufiltrert opplevelse av å være til stede og selv ta del.

Hanstvedt brukte til sammen tre årsverk på å ferdigstille teppet. Hun valgte å knytte det selv. Tråd for tråd «framkalte» hun fotoet i tekstil. I dette langsomme og nærmest utmattende arbeidet ble det samtidig mulig for henne å folde ut meningslag - i spennet mellom tid og verdier. Knytteprosessen ble en speiling av den langsomme og tålmodige livsrytmen hun fikk innblikk i på reisene, men som vi, i vår del av verden er blitt fremmedgjorte overfor i våre egne hverdager. Det er lett å la tid og verdiskaping bli knyttet opp mot økonomi og vekst, selv om vi selvsagt vet at tid og verdi også har å gjøre med aspekter ved livene våre som ikke kan måles og veies. Dette motsetningsforholdet kommer til syne i «goodbye hello goodbye», og i Hanstvedts humanistiske tilnærming til den etiske og estetiske dimensjonen ved disse to begrepene. I skrivende stund planlegger hun et fotografisk teppe til. Motivet hun har valgt er av ei jente som står alene ved en elvebredd og vasker plastposer, sannsynligvis for å bruke dem om igjen. Denne scenen både forsterker og utdyper tematikken presentert i det første teppet. Ved å gå inn i enda en langvarig arbeidsrunde tydeliggjør Hanstvedt sitt eget tempo i en verden som stadig spinner fortere rundt. For henne er det manuelle arbeidet både en protest og et alternativ.

«Å grave seg ned til Kina» kan vise seg å fungere fint som en metafor for måtene man nærmer seg noe man ikke helt forstår. Kunstnerens «spade» kan da like gjerne være et kamera eller en knyttenål koblet sammen med en ukuelig vilje etter å lete etter sammenhenger i dette store livskomplekset vi kaller verden. Og slik rytmen i tittelen indikerer; etter et «goodbye» kan det komme et nytt «hallo». Det indikerer også at «goodbye hello goodbye» aktivt inviterer betrakterne til en dyptloddende refleksjon rundt de store spørsmålene. Alt dette i lyset av ukjente kvinners unnselige, men øyeåpnende handlinger.

Anne Karin Jortveit