Motkultur. Mot kultur. Kulturmot.

Da jeg traff Jorunn i 1995, stilte hun ut et års forbruk av mat i et utstillingsvindu på Steen & Strøm (In honor of the intestinal and villus, or thoughts of the consumer society, 1995.) Senere la hun New Yorks hjemløse omsorgsfullt til hvile i bilder av blomstrende trær (sleepers, 2003-2007). Innimellom husker jeg at hun satt i en kolonihage og strikket en enorm kaktus som skulle stilles ut i en skog på Hamar (saguaro, 2005 ). Hun gjorde alt så stille og lavmælt, og med en selvfølgelighet jeg har lært meg å beundre.

Jorunn er en kunstner som pleier materialene sine slik en gartner steller en hage. Omsorgen og langsomheten - sammen med det jeg etter hvert oppfattet som klar samfunnskritikk - gjorde at jeg begynte å tenke på henne som en Kari kontrari. En kvinne som dyrker det som passer henne, i sitt eget tempo. En kvinne som har tillit til at fantasiske ting spirer og gror hvis bare jord og mennesker pleies. Men også en kvinne som går mot strømmen og er vrang (kontrari) når verden har gått av hengslene:

Kari Kari er kontrari se på hagen som hun steller, der gror fullt av marimjeller, hjerteskjell og ringlebjeller. 1

”Jorunn, Jorunn er tålmodig”, tenkte jeg vel aller først. (Se på hagen som hun steller). Men etterhvert så jeg det mye tydeligere: hun går aller mest motstrøms. Hun insisterer på å være politisk på en stille måte, og det virker sterkt på meg. Jorunn har som Kari kontrari hengt ringlebjeller i trærne, kommer jeg på - eller hjemløse om du vil. De hadde ikke noe sted å sove, så i bildene sine la hun dem på en seng av kirsebærblomster høyt oppe over bakken. Nesten i fritt svev, i hvert fall i gode drømmer. Jorunn roper ikke, hun peker stille.

goodbye hello goodbye (2014 -2018)

Når Jorunn insisterer på å vise oss noe, gjør hun det altså varsomt. Og måten hun bruker sin egen tid på er etter min mening i seg selv motkulturell. Selv har jeg fremdeles ikke forstått hvor hun henter sitt pågangsmot fra. Det virket nesten vanvittig for meg da hun begynte på dette prosjektet: ”Skal du virkelig knytte et ullfoto i tre år? Du skal altså knytte små knuter mens jeg stresser rundt. Jeg løper og løper, og du skal minne meg om at jeg kan la det være.”Det har vært provoserende for meg, og det liker jeg.

Kunstverk kan både hviske og rope, de kan gjøre oss mer eller mindre redde, mer eller mindre triste, mer eller mindre glade. Men når kunsten treffer oss, tror jeg det er fordi den minner oss om noe i oss selv vi ikke får tak i på egenhånd. Og Jorunn minner meg om min egen mulighet for motkultur og langsomhet. Hun er så tålmodig at jeg blir rasende. Og det gjør meg i aller høyeste grad interessert. Når Jorunn bruker dagene sine til å knytte knuter, insisterer hun på at langsomhet er et gode. Det har jeg ofte tvilt på i mitt eget liv, jeg har jaktet etter fart. I møte med teppet som nå er ferdig, tvinges jeg til å tenke meg grundig om. Det har en verdi jeg ikke helt forstår rekkevidden av, for det fyller meg med ærefrykt på samme måte som når jeg går inn i et hellig rom.

Arbeidet som må gjøres

Fordi motivet er kvinner som sorterer søppel, insisterer Jorunn på at arbeid har en verdi selv om det er skjult, unnselig og kjedelig. Jeg tvinges til å gjen-se. Kvinnenes arbeid er ikke romantisk. Det er beinhardt. Motivet er spesifikt, hentet fra den kinesiske landsbygda. Og urettferdigheten er nådeløs. Jeg kommer aldri til å måtte slite som de kvinnene. Men tør jeg likevel tenke at det er noe allment over tematikken hun har valgt? Hver dag skal man gjenfinne seg selv og sin egen kraft, hver dag skal man tørre å møte seg selv og alt som må sorteres. Og man må bli, man kan ikke løpe fra det. Jeg kommer på hvor ofte jeg forsøker å stikke av. Hvor ofte jeg vil ha mer, eller bare …noe annet.

Vår del av verden er gjennomkommersialisert. Vi vil ha glitter og glans, og fortviler ofte over at det ser ut som livet leves bedre på et annet sted enn der vi til enhver tid befinner oss. Jorunns arbeid gjør at jeg kan gi slipp på den grusomme ideen om at det eneste som er verdt noe her i verden er det som til enhver tid har nyhetens interesse. Det handler om takknemlighet: hun arbeider hardt for å forstyrre meg i min bortskjemthet.

Jorunn jobber med detaljer på en måte som gjør at jeg ikke kan unngå å se dem. Hun tror på det vakre og holder ut det stygge. Og hun tvinger meg til å stoppe opp selv om jeg hele tiden vil løpe videre. For noen ganger får jeg lyst til å skrike at jeg ikke forstår og ikke orker å vente. ”Jorunn, Jorunn, skal du virkelig knytte enda et teppe?” Nå er det jeg som blir kontrari: barnslig vrang og blind for langsomhet, skjønnhet og miljøhensyn. Alt virker bare provoserende, for jeg vil være i fred med jaget mitt. Ikke mer hagestell nå, tenker jeg da. Ikke en eneste knute til. Jeg har ikke tid, jeg lever ikke sånn. VI lever ikke sånn. Vi må videre, og verden er nesten ikke til å holde ut. Det nytter ikke. Barnerimet må få en ny slutt, og jeg får hjelp av Roald Dahl:

Mary, Mary, quite contrary
How does your garden grow?

“I live with my brat in a high-rise flat,
So how in the world would I know.” 2

Men protesten min varer ikke så lenge. Ganske fort gjenvinner jeg troen på det gode, det vakre og det langsomme. Det holder egentlig å stryke hånda over ullfotoet og se på lyset som faller på fermenteringskrukkene til høyre for kvinnene. Jeg tror det bildet er det vakreste jeg har sett.

Jeg kan ikke fatte at noen kan ha alt dette i seg. Tålmodigheten, blikket, viljen til å velge ut det vi skal få se. Ork til å insistere på at vi må ta tak i urettferdighet og utarming av jordas ressurser. Mot til å vise oss det vakre samtidig. All denne stille protesten over tid, jeg beundrer det virkelig. Du er en gartner, Jorunn, og du lager skikkelig fine og store ringlebjeller. Måtte de klinge så høyt at vi skvetter litt.


Cecilie Benneche

1. Barnerimet er opprinnelig engelsk: Mary, Mary, quite contrary, How does your garden grow? With silver bells, and cockle shells, And pretty maids all in a row.[

Norsk gjendiktining er hentet fra: Prøysen, A. og Hagerup. I, (1972). Gåsemorvers. Barnerim og regler, Bokklubbens barn, Oslo.

2. Dahl, R. (1989), Rhyme Stew, Jonathan Cape, Great Britain.